Et system rigget for urettferdighet

Fanget i en ond økonomisk sirkel

Krig, inflasjon, naturkatastrofer og ettervirkningene av koronapandemien er bare noen av faktorene som har ført mange land inn i en vanskelig økonomisk situasjon. Dette gjelder særlig lav- og mellominntektsland i det globale sør, som er sterkt avhengige av råvareeksport. I dag står mange av disse landene i fare for å misligholde gjelden, noe som i stor grad rammer sivilbefolkningen

I dagens globale gjeldssystem må mange land bruke en stadig større andel av statsbudsjettet på å betjene gammel gjeld, istedenfor å investere i utvikling, infrastruktur og grunnleggende tjenester som helse og utdanning. Dette kommer tydelig frem i FN-rapporten A World of Debt fra UNCTAD (FNs konferanse for handel og utvikling). For å betjene den høye gjelda, blir land ofte tvunget til å ta opp enda mer lån, samtidig som det er vanskelig å få nye lån fra andre stater eller de multinasjonale utviklingsbankene da de ikke ser tilstrekkelig garanti for at pengene vil bli tilbakebetalt.

Dette tvinger mange regjeringer til å søke lån fra private aktører med høyere renter og mindre transparente vilkår. Resultatet er et uoversiktlig lånemarked, der stater inngår avtaler de ofte har liten kontroll over. I tillegg åpner dette for at korrupte ledere kan ta opp store lån uten at kreditorene holdes ansvarlige, mens befolkningen verken får innsyn i hvordan pengene brukes eller har mulighet til å påvirke beslutningene.Samtidig er det nettopp befolkningen som må bære byrden, når staten tvinges til å kutte i offentlige tjenester for å klare gjeldsbetalingene.

Selv om mange ulike faktorer spiller inn i økonomiske kriser, er det tydelig at det nåværende (manglende) globale gjeldssystemet er en viktig grunn til at mange land forblir fanget i en gjeldsspiral. Internasjonale institusjoner som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) har anerkjent at situasjonen i mange land er alvorlig, og har gjennom tiden lansert ulike initiativer – blant annet gjeldsslette – for å lette byrden.Selv om de store gjeldsslettene på tidlig 2000-tallet fikk stor betydning for mennesker og land da, løste ikke dette de underliggende strukturproblemene. Det som trengs, er et nytt og mer rettferdig system – noe flere afrikanske ledere har gitt tydelig uttrykk for.

Ghana: Historien gjentar seg

Dagens globale økonomiske maktstruktur er i stor grad bygget på det internasjonale systemet som ble etablert etter andre verdenskrig. Mange tidligere kolonier valgte, etter å ha oppnådd uavhengighet, å låne penger fra institusjoner som Verdensbanken og IMF for å investere i økonomisk utvikling.

Ghana er et godt eksempel på hvordan strukturelle utfordringer i det globale økonomiske systemet kan føre til gjeldskrise. Landet opplevde i utgangspunktet økonomisk vekst og satset på viktige velferdstjenester som utdanning og helse. Men fordi valutaen var knyttet til den amerikanske dollaren og økonomien var sterkt avhengig av råvareeksport, ble da inflasjon og valutasvingninger rammet verdensøkonomien. Som følge av dette måtte Ghana låne mer penger. Lånene hadde ofte høyere renter og var med på å føre landet inn i en «ond sirkel» der nye lån ble brukt til å betale gamle lån, særlig fra private kreditorer. Resultatet ble en uoversiktlig og ustabil økonomisk situasjon med fare for mislighold.

Ghana har tidligere fått gjeldsslette gjennom initiativer fra Verdensbanken og IMF, og har også søkt hjelp gjennom ordninger som G20s Common Framework. Likevel står landet i dag overfor mange av de samme problemene som tidligere. Dette viser at dagens gjeldsordninger ofte gir midlertidig hjelp, men ikke løser de grunnleggende årsakene til at land havner i gjeldskrise. Det reiser også spørsmål om hvorvidt kreditorland faktisk har interesse av å endre et system som først og fremst gagner dem selv.

Konsekvenser for befolkningen

Konsekvensene av høy statsgjeld merkes ofte tydeligere i befolkningen enn mange er klar over. En fersk rapport fra ActionAid, The Human Costs of Public Cuts in Africa, som undersøker Ghana og fem andre afrikanske land, viser hvordan gjeldsbetaling presser frem omfattende kutt i offentlige tjenester. Det rammer særlig utdanning og helse, der nedskjæringer svekker tjenestetilbudet og går hardest utover de mest sårbare gruppene i samfunnet.

Kutt i utdanningssektoren har ført til mangel på skolebygg, klasserom, lærere, pulter og til og med grunnleggende undervisningsmateriell som kritt. Mange barn får ikke lenger mulighet til å gå på skolen, særlig i familier som allerede sliter økonomisk. Foreldrene forventes å dekke mer av skolens behov, men har ofte ikke økonomisk evne til dette. Resultatet er at allerede sårbare deler av befolkningen holdes utenfor utvikling og utdanning – på grunn av et system de selv ikke har kontroll over.

Landene må ta ansvar, men de må også ha systemer som gir dem en reell sjanse. Samtidig må de vise åpenhet og bygge tillit hos befolkningen, slik at folk vet hvor pengene havner og hvordan de brukes.

Et nytt gjeldssystem i FN– en mulig løsning

En mulig løsning er å opprette en gjeldskonvensjon i FN. Verden trenger en helhetlig prosess, en gjeldskonvensjon, for å både løse dagens gjeldskriser gjennom gjeldshåndtering og forebygge nye kriser gjennom bindende prinsipper for ansvarlig långivning og lånetaking, samt åpenhet om låneavtaler.

En av de grunnleggende utfordringene i dagens system er nettopp manglende åpenhet og at mange land mangler oversikt over hvem de skylder penger til og på hvilke vilkår. I dag ligger ansvaret i stor grad på låntaker, mens långiverne slipper unna med lite ansvar. Det er også ofte vanskelig for nasjonale myndigheter å spore opprinnelsen til all gjelden.

En gjeldskonvensjon under FN, verdens mest demokratiske internasjonale forum, vil gi en mer rettferdig maktbalanse og inkludere landene som rammes i prosessen. Forslaget som nå diskuteres, innebærer en mer transparent mekanisme som tydelig viser hvem som er långiver og låntaker. Det vil også gjøre kreditorene mer ansvarlige gjennom innføringen av Due Diligence-prinsippet, som krever grundige vurderinger før det gis lån.

Det er på høy tid å endre den nåværende gjeldsstrukturen slik at flere land ikke havner i samme onde sirkel igjen og igjen. Afrikanske ledere og internasjonalt sivilsamfunn har kjempet hardt for å etablere en gjeldskonvensjon i forbindelse med FfD4, dessverre valgte rike kreditorland som EU og USA å blokkere dette. Tirsdag denne uka ble det vedtatt et såkalt kompromiss der man kun støtte mindre enkelttiltak for økt åpenhet og frivillige retningslinjer for ansvarlighet.

Flere statsledere, blant annet Ghanas president John Dramani Mahama, har uttrykt at afrikanske land må stå samlet for å finne en ny vei fremover. For å nå FNs bærekrafts mål må flere land støtte denne utviklingen. Selv om hvert land har ansvar for sin egen økonomi, er det vanskelig å klare dette i et system som ikke er bygget for å hjelpe dem, men snarere for å beskytte interessene til dem som allerede har makt og rikdom. Det er lite som tyder på at verken afrikanske statsledere eller sivilbefolkningen har gitt opp selv om det ikke ser ut til å bli den sårt trengte seieren i Sevilla.

Behovet er større enn noen gang, og konkrete tiltak og løsninger er gjennomarbeidet og klare til å iverksettes. FfD4 i Sevilla blir startskuddet for en ny mobilisering med enorm kraft. Det ingen tvil om at kampen fortsetter.